Norge scorer høyt på målinger om at man har tillit til hverandre. Dette er bra! Og antakelig en viktig årsak til at folk er motivert for å jobbe for et felles beste om å stoppe eller redusere den pågående pandemien. At folk flest har tatt sin del av ansvaret er antakelig en viktig faktor for at smittetallene er redusert.
Noen sier at det skal bli godt når dugnaden er slutt. Det er forståelig og jeg tenker de aller fleste gleder seg til tidene er blitt mer normale igjen og det skal vi gjøre.
Samtidig trenger vi alle en utfordring. Antakelig blir ikke hverdagen etter pandemien har stilnet helt lik den vi kjenner fra før. Og i kjølvannet av alt som har skjedd er det mange ringvirkninger som gir samfunnet vårt og oss alle mange utfordringer.
Vi vet at mange mennesker er blitt arbeidsledige, ikke alle kommer tilbake til jobben sin med det første. Langt flere mennesker vil ha økonomiske utfordringer enn hva som var tilfelle før krisen.
Situasjonen har tæret på psyken hos mange, ektepar sliter med samlivet etter at de har opplevd at problemer i forholdet er blitt mer synlige. Barn har blitt neglisjert, noen har ikke fått hjelp med de psykiske utfordringer de lever med. Vi kunne ha ramset opp mye mer, men nøyer oss med å si at vi og samfunnet vårt vil møte mange utfordringer i tiden som kommer.
Mange mennesker vil trenge hjelp og ha behov for å bli møtt med nestekjærlighet, omtanke og praktisk bistand.
I Det nye testamente kan vi lese om lignelsen om Den barmhjertige samaritan. Vi får enda bedre innsikt i denne fine historien i Lukasevangeliet hvis vi også leser det som står like før og like etter. Jesus er i samtale med en lovkyndig og samtalen kom etter hvert til å dreie seg om nestekjærlighet. Hvem er min neste spør den lovkyndige og Jesus svarer med å fortelle lignelsen. Med å bruke en representant for en foraktet gruppe som eksempel på en som utøver nestekjærlighet, tydeliggjør Jesus at min neste er alle mennesker. Ikke bare våre nærmeste, selv om vi har et særlig ansvar for dem, heller ikke bare de vi liker eller som likner oss selv.
Dette kan virke overveldende på og det er selvsagt umulig å engasjere seg like mye for alle som trenger støtte og nestekjærlighet. Alle har vi våre begrensninger. Likevel trenger vi å utfordres på dette. Noen sier de i disse krisetider har blitt mer oppmerksomme på medmennesker i nærmiljøet som trenger oppmuntring, praktisk hjelp og noen å snakke med. Mange har blitt mer kreative i hvordan de kan være noe for andre og noen har fått nye bekjentskaper.
Etter en krise kan man oppleve mer samhold og varme, men dette er ikke en selvfølge. Det kreves innsats.
Kirken har med rette imponert mange med hvordan den har grepet utfordringen med på kort varsel å hovedsakelig jobbe digitalt. Mange mennesker som kanskje ikke har oppsøkt kirkene i stor grad har fulgt disse sendingene og gitt gode tilbakemeldinger. Dette er fint! Forhåpentligvis vil flere av disse oppsøke kirkene når det nå blir mulig. Da er det viktig at de blir sett og tatt imot på en god måte. Dette utfordrer faste kirkegjengere til å ikke, i gleden over å kunne ta kirkerommet i bruk, å glemme menneskene man møter der og deres behov.
I skrivende stund er datoen 8. mai. Det er nøyaktig 75 år siden Norge ble frigjort etter den tyske okkupasjonen. Etter planen skulle det vært en storstilt feiring av dette i dag, noe som hadde vært verdig og fint. Tiden etter 8. mai var preget som seg hør og bør av glede og forventing til framtiden. Landet vårt opplevde et nytt samhold og en dugnadsånd om å gjenreise landet. Vi som lever i dag nyter fruktene av dette.
Samtidig leste jeg en tankevekkende artikkel i en avis i dag om flere, blant annet aktive motstandsfolk, krigsseilere, jøder og andre som opplevde at det ikke var rom for å snakke om det som hadde vært vanskelig under krigen. Mange fikk derfor ikke bearbeidet sine traumer og vonde følelser og led unødvendig mye av det.
La oss derfor, hvis nå samfunnet vender tilbake til «normale» tilstander etter hvert, ikke i gleden over dette (og vi skal da være glade!) bli oss selv nok. Men, la oss tåle å høre historier fra denne tiden som kan være vonde, la oss våge å tilby en hjelpende hånd, et lyttende øre og øyne som ser til de som har opplevd denne tiden og som vil oppleve tiden etterpå som ekstra krevende.
De er vår neste!
Det du har gjort mot en av mine minste har du gjort mot meg sa Jesus.
Han går med oss, derfor kan vi ta imot utfordringen!